Sykehusbesøk!

I dag har Karoline og jeg vært på Ilula Sykehus. Karoline har kastet opp og vært dårlig i hele natt, noe hun har vært av og på den siste uka. Jeg har fått to røde, betente og tårevåte øyer. Som i grunn bare har blitt verre siden søndag. Da var jeg på kjøkkenet og hjalp til, og stod med masse røyk og sot fra de gamle kullovnene de lager mat på. Så er nok der det begynte. Jeg var idag veldig klar for å få noen øyedråper, og Karoline ville sjekke seg for malaria. Vi kunne velge om vi ville til sykehuset i Ilula, eller i Iringa. Men da det tar såpass lang tid å komme seg til Iringa tok vi det nærmeste.

Førsteinntrykket var ganske ille. Da var et folkehav på utsiden av sykehuset og de fleste satt rundt og ventet. Ved inngangen var det en stor ”meny”, hvor det stod priser på alt en skulle foreta seg. Eks: En amputasjon: 45 000TSH. Folk flest her har ikke råd til sånne priser da omtrent ingen har helse/syke forsikringer. Den lista var rimelig ekkel, den var for å kunne sjekke ”Hva har jeg råd til å gjøre i dag når jeg er syk?” Tok ikke bilde av den da det var masse syke folk som satt på utsiden.

Da vi kom inn kom vi rett i skranken foran de andre som ventet. Ubehagelighet nr to. Blir liksom feil når det sitter folk OVERALT som hoster,gråter, barn som skriker og har det vondt. Så kommer vi nordmenn inn og kommer først i skranken. Der fikk vi en bok som skulle bli syke historikken vår. Vi fikk beskjed om å vente for at Tulia (vår midlertidige veileder, og tidligere IOP student) skulle finne en lege til oss. For alle de som satt og ventet skulle bli behandlet av EN OG SAMME lege. Med andre ord, de måtte sitte fra morgen til stengetid for å få hjelp.

Folk var desperate etter å få komme inn til legen, med en gang en dør åpnet seg hoppet de opp for å prøve å komme inn, eller hånd hilse på legen. Legene enset dem ikke, men kom så klart rett bort til oss for å høre om vi fikk hjelp og om vi hadde ventet lenge. Alle stirret på oss, og det var helt forferdelig hvor tydelig forskjellsbehandlingen var der og da. Det var utrolig vanskelig da vi så ut til å være de friskeste på hele sykehuset.

Da Tulia kom tilbake hadde hun (heldigvis!!) støtt på de amerikanske medisinstudentene som bor her. Hvor de har med seg en lærer (lege) som er her på denne tiden hvert år. De kunne hjelpe oss, og vi ble med til det huset på sykehus området hvor de holdt til. Det var utrolig betryggende, og de var kjempe flinke. Vi fikk all undersøkelse og hjelp som vi trengte. Og noen sider utfylt i syke historikken vår. Prøven til Karoline var negativ, og hun fikk piller og en diett hun skulle følge noen dager for å bli bedre. De regnet bare med at hun hadde fått i seg noen bakterier via mat/frukt. Og fikk beskjed om å bare spise ris, brød og bananer i noen dager. Det skal jo gå fint da vi stort sett får det hver eneste dag:) Jeg skulle egentlig få øyedråper, men da de ikke hadde noen form for dråper på hele sykehuset (spesielt) så fikk jeg heller en salve som jeg skulle smøre på øye før jeg legger meg. Vi betalte ingenting for hjelpen vi fikk, de var som sagt utrolige snille med oss. De skulle dra om en drøy uke, så da håper vi at vi slipper noen flere sykehusbesøk!

Vi aner ikke hvor heldige vi er som har mulighet til å bli hentet med ambulanse når som helst når vi trenger det. Til å komme på legevakta/sykehuset/legen når vi er syke, og slippe og betale for våre egne nødvendige operasjoner. At vi får kontinuerlig oppfølging av helsestasjonen til barna våre, og vaksiner og behandling når vi trenger det.

Det skal i alle fall jeg være takknemmelig for etter å ha vært og sett sykehusordningene her nede.