Avskjed med IOP

Alt har sin ende, og nå har tiden kommet for å ta farvel med alle menneskene på IOP. Vi kan ikke tro hvor fort tiden har gått. Jentene har alltid et sang program når nye gjester kommer,og de har også et når man drar igjen. Vi kommer aldri til å glemme den første dagen vi ble tatt imot i Ilula på bussholdeplassen, og vi kommer alldeles ikke til å glemme avslutningsdagen heller. Med blandede følelser går turen videre til Zanzibar og ferie resten av oppholdet. Vi har blitt utallige erfaringer rikere,og blitt kjent med mange flotte mennesker.

Vi har fått avskjedsbrev og tegninger fra flere av jentene vi fikk god kontakt med. Susanne og Karoline har alt blitt livsfaddere, og vi andre kommer etter.

Det var flott å bli kjent med Berit og hennes ansatte,men vi vil nok aldri glemme de 30 foreldreløse glade jentene på senteret.

Paradis på jord!

Vi var ikke helt sikre på hva vi syntes om at vi skulle bo i telt i tre dager, men hadde vi bare vist at de ville vært så perfekte, ville vi hatt roa nervene. Mer luksus telt har jeg aldri sett. Dere kan se for dere teltene i brødrene dahl. Så da kan dere tenkte dere selv at det var fantastisk.















Her står jeg nede i elva og tar bilde av hytta til Henriette og Ellen. Elva var helt tørket ut, noe som er veldig trist siden det er regnsesong. Og gleden var stor da det var vann i elven dagen etter:)

For noen hytter. Det var varmt vann i hyttene. Herlig!

Bestemor Ellen tar seg en lur og Henriette danser av glede!

Møtte på en flokk med over hundre elefanter!

Noen av de vakre dyrene vi så

Morgen safari

Vi ble vekket på morgenen med kaffe eller te på sengen. Så bar det avsted på morgensafari fra kl halv syv.

Henriette og Ellen på bussen. Kan se ut til at vi er blide,men er egentlig forbanna som få på både høy musikk,hungersnød,svettelukt og trengsel.

Men da vi så hvor flott vi skulle bo de neste to dagene ble alt glemt:)

Kongen

Vi har tatt så vanvittig mange fine bilder,men pga opplastningsvansker kommer masse etterhvert.

Dere skal ihvertfall vite at vi har det veldig bra,alle er friske og raske,ved godt mot og alt det der etter denne flotte turen. Godt å få være litt turist også:)

Minner for livet

ENDELIG SAFARI!

Dette er bare en liten kjapp oppdattering på de siste dagene. Alle vil gjerne skrive litt om de fantastiske opplevelsene vi fikk fra torsdag til lørdag,så mer kommer:) Vi fikk skvist oss med på safaritur med menonitt gruppa. Sto opp før seks,for vi fikk beskjed om å dra før åtte. Dvs at vi var på hjul mot retningen Ruaha nasjonalpark kl halv ti. Denne parken er nest størst i Tanzania,men det var igrunnen det eneste vi visste. Bussturen trodde vi skulle ta rundt to timer,men vi ankom parkens hovedinngang i tretiden. Der ble det endel styr fordi vi ikke fikk betale med tanzanianske shilling med mindre vi var tanzanianere eller hadde arbeidsvisum. Så det ble litt hissing og kaos før vi kosta videre. En haug med sultene overvektige amerikanere og åtte av oss andre ankom campen vår en time senere. En hel rad og et enkelt buss sete ble knekt på veien,ingen aircon,noen litt stramtluktende afrikanere som sto hele veien i bussen stakkars, og en helt utrolig grusom kassett som duret og gikk non stop på bånn pine til Susanne tok afære og gjemte hele greia, er noen av de første minnene vi fikk oss.

Men alt dette ble glemt da vi kom rett til forsinket lunch i halv fem tiden på campen. Førsteinntrykket var helt fantastisk,og alt var i organiske materialer som blandet seg flott inn i naturen. Maten smakte himmelsk,og det ble kake til dessert. Mette og gode ble vi vist til teltene våres,og vi fikk beskjed og instrukser på veien at vi ikke fikk gå aleine etter det ble mørkt. Vi ble hentet av ansatte som skulle eskortere oss dit vi ønsket. Dette var på grunn av vår sikkerhet fordi vi faktisk skulle bo midt inne i en enorm nasjonal park med alle slags dyr vandrende rundt. Vi fikk beskjed om a dyrene gjerne kom fram etter det ble mørkt for å jakte,gresse eller hva det måtte være. Da vi kom fram til teltene våres ble vi regelrett målløse! Kan ikke beskrives med ord hvor flotte disse teltene var. Bilder kommer i fleng til tirsdag,for da skal vi til Iringa igjen. Så dere får nøye dere med noen få så lenge. Men jeg kan ihvertfall fortelle at vi aldri har opplevd maken,og det var helt utrolig å bo så tett på dyrene med bare en myggnetting mellom oss og dem.

The postman from hell

JA, dere burde vært der. I går fikk vi med oss Berit på postkontoret. Forventnigene var store, og vi håpet at alle de 3 pakkene fra guttene våre der hjemme ville være på plass. Vi fikk ikke være med Berit inn på bakrommet når hun skulle plukke ut alle pakkene til IOP. Men etter ca 30 minutter så ropte hun på oss, 3 paker var funnet. Vi småsprang inn på bakrommet og så de store fine hvite pakkene ligge på gulvet. Vi måtte en og en gå frem til tollmannen (postmann from hell) som skulle åpne pakken og ta ut alt som så ut som det hadde noen verdi. Han spurte hvor mye de forskjellige tingene var verdt. Han tok opp store poser med melkesjokolade og potetgull og tørket seg rundt munnen. HVOR mye er dette verdt i Norge?? njaa kanskje 2 dollar...Vi måtte si litt under prisen for han skulle ha 20%  av totalverdien i pakken. Ja sånn fungerer det her. Vi klarte til slutt å komme oss unna med å betale ca 7000 shilling pr pakke, ca 30 norske kr. Så vi var overlykkelige. Endelig var det Berit sin tur og ettersom han kjenner henne bedre gikk det mye raskere og han orket ikke åpne pakkene hennes. Sluttrestultat: 6 Norske personer, 24 carreon pakker og 3 store kofferter inn i en Toyota. Merkeligere syn må du lete lenge etter. Vi er glad for at vi ikke ble stoppet i noen kontroll, siden det mest sannsynelig ville resultert i at når de åpnet døra vill alle pakkene med oss etter bli skvist ut døra som i en eksplosjon.

Bilder

BIBI`S COMING

Søndagen begynte som vanlig med en tur i kirken. Noe Ellen lurer på å fortsette med når hun kommer hjem. Hun har blitt ekstremt religiøs. Hun er frelst. Susanne hadde med seg masse gaver fra Norge til barna i kirken, noe de satte STOR pris på.

Vi hadde fått beskjed om at Berit skulle komme denne søndagen med 15 mennonites fra USA. Vi gjorde da det vi er flinke til -  ventet og ventet. Etter ca 2 hodepiner og 10 dobesøk så vi en blå Toyota på vei opp til senteret. Det var med stor glede å se vår veileder Berit. Endelig kom hun.Vi har jo fått beskjed fra de på senteret at hun skulle komme hver dag i snart 2 uker nå, så gleden var stor. Vi fikk ikke mye tid sammen med henne før de andre 15 kom oppover veien. De fikk en heidundranes velkomskomite med sang og dans i beste afrikansk stil. Så ble det fest. Etter at alle hadde presentert seg satte vi oss ned og koste oss med et nydelig måltid.

Bilder

En av benkene vi kjøpt. Denne kostet 120 000, ca 500 norske kroner.

Vi spilte fortball med jentene, og de stilte opp stolte med sine fine drakter

GRATULERER MED MORSDAGEN!

Kjære snille flotte mødrene dere hjemme i Norge! Dagen i dag er deres, og vi vil gratulere dere med morsdagen! Her har vi allerede slått ihjel ett par timer i kirka. Senere idag kommer det mange nye mennesker og den norske veilederen vår Berit. Det kan bli en interessant dag!

Glad i dere,
Klem fra oss

På politistasjonen

I går skulle vi egentlig ha selvstudium, men i nitiden kom Tulia og fortalte at en 12 år gammel jente hadde blitt voldtatt i nærheten. Jenta og mannen var på politistasjonen og de pårørende ville at så mange som mulig skulle få vite om det for å få gjerningsmannen satt i fengsel. Vi kjøper som regel med ris og sukker til de vi besøker men denne gangen ble vi oppfordret til å gi penger slik at offeret skulle ha råd til å føre en rettsakk. Når det skjer overgrep har offeret ofte ikke råd til å betale bussbillett for å komme seg til politistasjonen for å anmelde hendelsen.

Vi kjørte til politistasjonen som lå halvveis til Iringa. Vi ble bedt om å sitte i bilen til Tulia hadde pratet med politiet. Vi skulle ikke ha med notatblokk, ikke stille for dype spørsmål og vi måtte late som vi var venner av familien som kom for å støttet dem. Alt for at politiet ikke skulle blir mistenksomme.
Når banen var trygg kunne vi gå ut av bilen og vi satte oss ute sammen to politimenn.
Han ene fortalte en helt annen verson av historien enn den vi hadde hørt. Han sa at det var en 16 år gammel jente som hadde vært i et rom med en annen gutt. Jenta hadde sagt at de var kjærester, og at hun ikke hadde blitt voldtatt. Han fortalte at de hadde blitt ringt etter når dette skjedde og da hadde de kommet. Det vært en folkemasse utenfor huset hvor jenta og gutten var og menneskene hadde kastet stein på gutten. Politiet hadde da tatt med seg både jenta og gutten på politistasjonen. Politiet fortalte at Ilula hadde ingen kriminalitet og at vi kunne være helt trygge. Vi så på Tulia at dette ikke stemte. Etter et par timer på utsiden av stasjonen kom jenta og familien ut. Vi kjørte tilbake til der jenta bodde for å høre hennes verson av saken. Vi fikk ikke pratet med jenta men med tanten hennes. Hun fortalte at gutten som hadde gjort dette hadde akuratt sluppet ut av fengsel. Han hadde forsøkt å kidnappe jenter før med formål om å skjære bort kjønnsorganer og brystvorter etter råd fra heksedoktor. Etter de har gjort dette dreper de jentene. Dette gjør de for å få et rikt liv eller og selge det til heksedoktoren. I januar hadde dette nesten skjedd med en annen jente på samme stedet, og de trodde det var samme gutten som hadde gjort det. En annen dame hadde også blitt funnet død i veikanten tidligere etter en slik hendelse.
Tanten sa at jenta hadde bodd hos de i ni dager og at hun ikke kjente denne gutten. Gutten hadde et veldig dårlig rykte på seg etter flere forsøk på overgrep. Dagen dette hadde skjedd hadde hun forsvunnet i fire tiden, men etter leting hadde de funnet henne i åtte tiden på kvelden. Da hadde hun vært alene på et rom med gutten og hun var helt neddopet. De hadde kommet i tide, for han hadde ikke rukket å gjøre noe. Vi ble vist hvor hendelsen hadde skjedd og det ble mer virkelig for oss når vi så store murstein som lå kastet foran hele huset. På politistasjonen hadde jenta blitt presset til å si at gutten var kjæresten hennes og at ingenting hadde skjedd. Dette fordi politiet ville få ned statestikken på overgrep og at det ikke var noe hold i folkesladder.
Vi gav jenta litt penger slik at de kunne føre en rettsak og forhåpentligvis få satt gjerningsmannen i fengsel.
Heksedoktoren som står bak dette vil mest sannsynlig aldir bli tatt, og kan fortsette å gi råd som ødelegger og tar livet av mennesker.

Middagsbesøk!

Mens andre hadde lørdagstur til Iringa, hadde Ellen og jeg lørdagstur til en afrikansk familie. Hvor vi lagde mat, vasket, fylte vann og var med dem hele dagen.
Vi hjalp til å fylle vann i alle bøtter, kar og baljer. For de visste ikke når de ville få vann neste gang. Om det var en eller tre uker til. Så da hjalp meg og Ellen til :)

For et syn!!!!!!!!!!!!!

Etter mange dager med tomme sjokoladehyller var lykken stor når vi kom inn i butikken i dag... :) Helgen er reddet!

Lørdagstur til Iringa